Connie`s siste fugl!

Vi var tre kamerater på en 4 dagers jakt i den sørnorske fjellheim. Middels med ryper og bra vær sørget for at dagene ble fulle av fine opplevelser. En av mine jaktkamerater hadde en heller dårlig fuglehund og hadde etter 3 dagers jakt kun skutt en rype. Hans hund hadde løpt opp og skremt fugl foran ham ustanselig og han var mildt sagt deprimert når kvelden kom. Jeg hadde jaktet rimelig hardt med Connie og meningen var at hun skulle få hvile den siste dagen. Connie var rukket å bli 11 år og kroppen hennes var ikke lenger så spenstig og velsmurt som før. Pga min venns depresjon over hans egen hund tilbød jeg ham å jakte for Connie den siste jaktdagen. Dagen kom og vi avtalte å møtes et stykke inn i fjellet om ettermiddagen. Jeg jaktet med en unghund og hadde hatt mange fine situasjoner da bålrøyk steg til himmels på det avtalte møtestedet. Vel fremme til ferdiglaget kaffe og bålmat fortalte min venn meg om dagens hendelser. Oppglødd berettet han meg om sin beste jaktdag noensinne. At han var en elendig skytter var en kjent sak. På vanlige jakter skjøt han mellom 1-4 ryper på en liten uke, og var fornøyd med det. Han gledet seg over jaktas helhet, ikke antall ryper. Aldri har jeg sett ham så oppglødd og ivrig etter å fortelle om hva dagen hadde gitt ham av opplevelser. Han hadde nærmest munndiare og grunnen til det var selvsagt Connie. Aldri hadde han jaktet med en hund som fant så rått med fugl. Aldri hadde han skutt seg tom for skudd og aldri hadde han noen gang fått hele 8 ryper på en og samme dag. Denne for ham lykkens dag ble etterhvert som samtalen skred frem mer og mer sørgmodig. Han hadde i sin iver etter å oppleve mer slitt Connie fullstendig ut og hadde båret henne det siste stykket til leirplassen. Connie lå innpakket i hans jakke ved bålet og hun var ikke i stand til å stå på bena. Den lille kroppen hennes var fullstendig tom for energi og krefter. Litt irritert på min venns nådeløse bruk av Connie var jeg, men hadde også litt forståelse for ham. Vi koste oss lenge ved bålet og lot Connie få så mye hvile som mulig. Dette var siste dag av jakten og vi hadde da skutt 49 ryper. Ettersom jeg hadde fått bra med fugl tilbød jeg meg å bære Connie hjem på en betingelse. Det var at de ikke skulle komme til hytta før fugl nr.50 var felt. Min venn fikk den unge hunden og jeg prøvde å stable Connie på bena igjen. Aldri før hadde jeg sett henne så utmattet. Hun sjanglet og klarte såvidt å holde seg oppe. Da vi begynte å gå på stien hjemover måtte jeg gå svært sakte for at hun skulle klare å holde følge. Flere ganger måtte jeg vente på henne og vurderte på om jeg heller skulle putte henne i sekken og bære henne hjem. Jeg kjente Connie og visste at hun hatet å bli båret og bestemte meg da for å gå sakte og heller ta den tiden vi måtte trenge. Hun stoppet flere ganger og så på meg og hennes blikk fortalte "ikke forhast deg, vær så snill å vent på meg" Dette var Connie`s siste jakt og hun ville neppe være i stand til jakt neste år. Jeg var glad for at hun hadde sørget for at min venn hadde fått en uforglemmelig dag og takket henne for det. Selv hadde jeg skutt mange ryper for henne under denne jakten og nå gikk det plutselig opp for meg at jeg ikke lenger skulle få oppleve henne mer. Slik gikk jeg lenge i egne tanker og sakte ble jeg mer og mer sørgmodig over at en fantastisk hund hadde funnet sin siste fugl. Jeg snur meg for å møte hennes blikk der hun kjempet for hvert skritt og ble stående og måpe. Connie var ikke der! En tanke melder seg umiddelbart, hun er død. Hun har ramlet om på stien og sett ryggen min forsvinne over åsen. Full av skyldfølelse går jeg hastig tilbake på stien. Jeg forventer at hun ligger død av utmattelse og synes det er en forferdelig avslutning på en gudegave av en hund. Etter 500m er jeg i villrede, hvor er Connie? Jeg går fremover igjen på stien ca.200m da jeg får se henne. Der er hun 150m ut til siden ved kanten av et lite vann i en flott høyreist stand. Jeg ble stående nærmest måpende og kan ikke fatte å begripe hvordan den utslitte nærmest døende kroppen har klart å komme seg helt bort dit. Nok en gang, du gamle kjære hund har du klart å skrive deg inn i min sjel. Jeg kommer bort til henne og tar meg tid til å klappe den nå stålsatte kroppen. Glassklare øyne veksler mellom meg og fremover der rypene skjuler seg. Connie blir forvirret og skjønner sannsynligvis ikke hvorfor det hele ikke kan settes i gang som vanlig. Jeg går inn til henne og klapper den gamle nok en gang før jeg hører det begynner å rasle i lyngen. Steggen får kakle helt ut før den møter haggelsvermen. Jeg går sammen med Connie bort til fuglen. En nydelig stegg uten en bloddråpe ble Connie`s siste fugl. Mine jaktvenner fikk ikke mer fugl denne dagen. Connie sørget for at rype nr.50 ble skutt på sin usedvanlige spesielle måte.

Noen flere år har gått og vi er på tur til fjells. Min datter Line, gamle Connie og jeg. Connie ligger i fanget til Line på sin saueskinnsfell og dormer i båten på tur inn til hytta. Vel fremme lager vi et stort bål og legger Connie vel tilrette slik at hun kjenner den behagelige bålvarmen. Connie får en fin lang kveld med mat som vanlige hunder bare kan drømme om. Connie er alt annet enn en vanlig hund og mens stegger kakler i liene inntar hun forsiktig reinsdyr ytrefilet, pølser, koteletter og fiskekaker. Kvelden blir til natt og hun sovner mett og trett i sengen sammen med min datter. Mosvangens Connie ble 14 år gammel og tok farvel sammen med meg mens 2 stegger kaklet rundt oss. Lørdag morgen 12 Juni 1999 kl. 06 døde
Connie.

Min lille kjære store hund
du vil aldri bli glemt!