'n Good old GammelNok.

Under rypejakta i 2005 var jeg, Tom Roger og Jan Roger tradisjon tro i Vågå. Vi hadde ikke hatt værgudene med oss. Første jaktdagen startet med tungt skylag og våt kjerr. Det utviklet seg til regn, mer regn og vind, og så begynte det å snø. Likevel, jeg skjøt to ryper første dagen, så jeg var fornøyd. De neste dagene hadde vi også en del vind, kombinert med regnbyger. Derfor ble det noe skogsjakt på oss. Skogen er koselig, og både hare, orrfugl og storfugl finnes. Ikke i rikelige mengder noen av dem, men man får som oftest en sjanse med litt tålmodighet og Diana's velsignelse.
Vel, det blåste og regnet igjen og en ny våt dag i fjellet fristet lite. Hittil hadde vi bare hatt ettermiddagsturer i skogen, men nå bestemte vi oss for å bruke dagen der. Området ble bestemt, kaffe og niste var klar i sekken. En kort kjøretur og vi var framme ved skogen som skulle gi meg et minne å tenke på i laaang tid....

Vi har ikke gått langt, og har akkuratt lagt skudd i haglene. Tom Roger går på nedsida av en liten haug, jeg og Jan Roger er på vei opp da det plutselig braker løs! Vi hører vingeslag og det smeller fra Tom. Jeg og Jan Roger kan ikke se fuglen men Tom har sett den. Han traff ikke, men kan fortelle at det var en tiur! Det er sant som det sies, det skjer når du minst venter det.
Jeg og Jan Roger drar litt i tvil om det virkelig var en tiur Tom så. "Sikker på at det ikke var en orrhane da Tom?" Tiur så tidlig på dagen, og nærme parkeringa.. Er du sikker Tom?" Han er helt sikker, og vi tror på'n, men vi holder på litt til. Vi er vant til godmodig terging fra hverandre. Vi går etter tiuren ei tid, men ser ingenting. Det lir utpå dag, og i matpausa koser vi oss. Sola kikker fram, og det er vindstillt ved storgrana vi kviler ved.

Etter pausa tar vi opp tiuren inne i tjukke krattskogen. Vi ser den ikke men hører den. Ingen vits å skyte. Vi fortsetter framover, sakte og konsentrerte. Vi kommer inn i gammel skog, og det ser for meg ut som 'typisk' storfugl område. Jeg går å speider, prøver å være forberedt på alt. Vi går på linje, og slik at vi ser hverandre. Spenninga er til å ta og føle på! Alle tenker det samme, "Her er det fugl!" Jeg prøver å speide etter runde former, silhuetter på greinene og hjertet stopper nesten når jeg oppdager en stor svart figur på ei grein!! Den sitter foran, og på skrå nedenfor meg. Det er mørkt inni her, lite sol slipper til. Buskas og mye trær. Jeg har gått i midten på linja, og de to på sida av meg har også stivna. De ser den ikke, men skjønner at jeg ser noe. Jeg fokuserer kun på tiuren, og kjenner adrenalinet strømme i kroppen. "Å fy faen Jan, nå har du sjansen!" Jeg blir redd at den skal oppdage oss, og lister hagla opp i skuddposisjon. Jeg har full fokus mot tiuren. Idet jeg får hagla i skuldra innbiller jeg meg at den skal til å lette. Skuddet går, og det ser ut som en fulltreff! Jeg registrerer ikke at den letter, og er sikker på at den ligger ved rota på treet!! "Var det tiur'n?" "Fikk du'n ell?" Jeg svarer "Ja trur nok det", og lader om mens vi går mot treet. Legger merke til at det er en del busker i mannshøyde mellom meg og greina. Det ligger ingen tiur der, og jeg kjenner skuffelsen begynner å bre seg. Den kunne jo ha sprunget litt, så vi leiter. Vi leiter godt og lenge men finner ingen tiur eller spor av den. Jeg begynner å tenke på alt jeg kunne gjort annerledes. Og det er særlig at jeg ikke sjekket siktelinja bedre som irriterer meg. Vi går etter tiuren resten av dagen, men får ingen slike sjanser igjen. Humøret letter igjen når vi holder på forveksle ei stor ugle inne i skogen med tiuren. Tre hagler er parate, men den får seile i fred. Den er vanvittig stor, og vi er fortsatt ikke sikre på hva slags ugle dette var.

Uansett, dette var min største sjanse på tiur, men GammelNok som Jan Roger døper den, klarte seg. Det kommer nok flere sjanser, og jeg gleder meg. Det var en fin opplevelse tross alt, og en god dag i skogen!

Jan Vidar